Udugelige offentlige ansatte

Dagfinn Nordbø er en tekstforfatter og barnevernpedagog fra Oslo som har skrevet én artikkel til Aftenposten som heter ’’Udugelige offentlige ansatte’’. Den har blitt publisert den 20.09.09. Temaet i teksten er ukvalifiserte medarbeidere i det offentlige sektor. Det er en argumenterende tekst i kronikksjangeren.

Hovedsynspunktene er at mange folk velger feil yrke og ikke gidder å gjøre noe innen sin arbeid. Mange ganger syke ikke få den behandling de trenger på grunn av sykehuset ansetter folk som har ingenting med medisin å gjøre, eller ansetter studenter som ikke har peiling hvordan de skal behandle folk som ligger på psykiske avdelinger på sykehuset. Eneste de drømmer om er å vær i fred og få gjort leksene sine eller strikke ferdig.

Teksten er bygget av en innledning, en hoveddel og en avslutning.
Innledningen i teksten er veldig kort. Her kritiserer han regjeringen som mener at enn flere ansatte de kommer til å ansette, enn mindre problemer de kommer til å få. Men det er ikke sant, på grunn av flertall av de som jobber i den offentlige sektor har ingenting der å gjøre.

I hoveddelen kommer Dagfinn Nordbø med mange argumenter som får til å tenke fornuftig. Han viser til flertallet og forteller oss noen eksempler der han generaliserer folk. Han forteller om en lærer som var stygg med elevene sine, og folk som har jobbet i NAV selv om de ikke kunne snakke norsk en gang. Så klart hun som var innom og så etter hjelp har ikke fått noe hjelp. Men jeg kjenner faktisk lærere som liker jobben sin og er glade i elevene sine. Så Dagfinn Nordbø har ikke klart å overbevise meg med den type argumentasjon. Jeg syns at han har feil da han sier at overvektige personer har ingenting i sykepleier yrket å gjøre. Han prøver å virke troverdig ved å snakke om personer som han har kjent «direkte». Da bruker han autoritet som kan bekrefte påstanden, bare vi hadde visst hvem det var. Også gjentar han ’’Alle skal med’’. Samtidlig som han gjentar til at vi skal få det med oss, at alle skal være med, ironiserer han at til og med de som ikke kan gjør godt nok jobben sin, skal også få lov til å være med. Han mener det motsatte, og ved å være ironisk, forsterker man sitt syn ved å si det motsatte.

Han skriver artikkelen med en godt leselig, enkel språk, som er enkel å forstå for alle aftenpostens leserne. Men han bruker noen sterke ord: ’’ Men norske skoleelever er rettsløse overfor de overgrep som dysfunksjonelle lærere begår. Halvpsykopatisk adferd og psykiske overgrep forblir en hemmelighet mellom elevene og læreren, fordi det ikke fins et fungerende system som kan fange opp slike forhold.’’
Han bruker flere retoriske hjelpemidler i artikkelen sin. Han stiller retoriske spørsmål: ’’I Norge snakkes det om et sosialt sikkerhetsnett, men hva hjelper det når maskene er så store at tusenvis faller gjennom?’’. Ved å gjøre det får han leserne sine til å tenke om svaret selv.
I avslutningen sier han at folk tenker ikke seg om da de skal gå og velge seg et yrke som oppfatter den offentlige sektoren. De spørrer ikke seg selv om de passer inn der, det burde de gjør på grunn av det er ikke alle som passer inn å jobbe med folk, de må rett og slett like det. Fordi at det er ikke alle som tenker at de må hjelpe folk, og jobbe med folk. Derfor kalles det for saksbehandling i stedet for menneskebehandling.
Jeg er litt skeptisk til den artikkel, på grunn av han har ikke komt med god nok argumentasjon til å virke troverdig for meg. Jeg er også skeptisk til de eksemplene han har kommet med. Han fikk meg til å tenke om: er alle de offentlige ansatte like dårlige? Jeg har truffet mange snille folk, og fikk gode nok hjelp av mange offentlige ansatte. Så jeg mener på at den teksten er overdreven.

Kilder:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3277957.ece